BILLIE av Anna Gavalda

Da jeg for noen år siden leste Gavaldas "Saman er ein mindre aleine" ble jeg helt betatt av hennes måte å fortelle historier på. Den nynorsken oversettelsen forsterket opplevelsen. (Skulle ønske vi kunne lest slikt i på skolen da de fleste hatet nynorsktimene.)

Jeg synes nok ikke det andre jeg har lest av henne har nådd opp til DEN historien/opplevelsen, men jeg er allikevel helfrelst Gavalda-fan! 

I BILLIE møter vi som vanlig noen skadede mennesker som finner en vei til et godt liv gjennom vennskap og egen styrke og vilje.

Billie har vokst opp med en far og stemor som aldri har vist kjærlighet, men delt ut små ørefiker og slag som alltid har sendt ut signaler om at barnet Billie ikke var noe å samle på.

Billie skulket aldri skolen, for på skolen kunne hun slappe av. Hun utmerket seg aldri, holdt seg i skyggen, stakk seg ikke ut, og fikk være i fred.

Franck i klassen hennes var en pinglete homofil gutt med rike foreldre som hadde konservativt og snevert syn på omverdenen. De ville aldri være i stand til å godta ham som den han var.


Så ikke noe hjelpeapparat eller barnevern kunne fange opp disse stakkars barna. De ble jo ikke direkte vanskjøttet. De skulket ikke. De hadde ikke blåmerker.

Disse to barna kunne ikke bli venner. De hadde nok med å holde seg selv hengene oppe i den tynne, tynne tråden som besto av smarthet, viljestyrke og selvoppholdelsesdrift.

Men så skal de jobbe sammen om et klassisk stykke litteratur, og da får de mulighet til å hente ut potensialet sitt. De får blomstre sammen i noen uker mens de jobber med stykket, og ved fremførelsen. Endelig er det noen som ser dem; de ser hverandre. Og endelig er det noen som viser Billie respekt. For første gang i hennes liv er det noen som tar hensyn til HENNES mening.

Franck har også en bestemor som ikke stiller spørsmålstegn ved noe. Hun blir en trygg havn for dem begge. Et sted å feste ankeret når deres egne indre hav er i opprør.

Historien i boken blir litt spesiell fordi den begynner med at Billie og Franck som voksne har vært utsatt for en ulykke, og Billie ligger ved siden av en bevisstløs Franck og venter på hjelp. For å ikke gi opp, så forteller hun deres felles historie til en stjerne som lyser på himmelen. 

Boken ender med en slags happy ending, og akkurat det føler jeg at ikke er helt vellykket. Men slutten er ikke en definitiv slutt. Disse folka finner ut av livet sitt. Det har jeg tro på!

Dette er en sår, men utrolig vakker bok. Igjen. Les, les les!!