BRUNO POLITIMESTER av Martin Walker

 

Denne boken har jeg virkelig kost meg med! Den forteller om en liten by på den franske landsbygden, og selv om jeg liker landet Norge best med kysten, fjellene, fårikål og akevitt, så blir jeg varm i kroppen av å les om snirklete veier, hønsegårder, hjemmelaget vin og friske grønnsaker.

En av karakterene i boken sier at historien om mat forteller historien så vi forstår vår tid. Noe å tenke på. 

Men tror du at dette er en dorsk og laidback feelgood-historie? Der tar du grundig feil. Eller LITT feil, iallefall, for jammen klarer forfatteren å skrive en drivende krimhistorie samtidig som han får oss til å råkose oss med å bli kjent med personene, den gode stemningen og livet i byen.

Anbefales!

(Og jeg dro på Meny og kjøpte meg en flaske trøffelolje etter å ha lest ferdig boken. Fårikålen har jeg glemt for en stund.)

Heldigvis har Martin Walker skrevet en oppfølger til denne boken. Gleder meg!!

KROKODILLENS GULE ØYNE av Katherine Pancol

 

Denne boken er på nesten 600 sider. De første 20 sidene leste jeg av plikt, for dette her så ut til å være begredelige greier! ("Hvem søren har anbefalt denne treige kolossen?")

Hovedpersonen Joséphine er en dame jeg umiddelbart ikke følte særlig sympati for, og livet hennes er på bare 20 sider i ferd med å bli ganske vanskelig. 

Men så, på side 21, dukker SØSTEREN Iris opp! Iris er et fyrverkeri. Hun er vakker og spennende. Kan hun få denne damen på rett kjøl? 

Sånne spørsmål stilte jeg meg. Da jeg hadde 20 sider igjen av boken tenkte jeg helt omvendt; kan Joséphine få Iris' liv på rett kjøl igjen?

Handlingen foregår i Paris (for det meste), og selv om forfatteren har bodd i Afrika og USA, så  er hun mest fransk, tror jeg. Kulissene, tankegangen og væremåten til personene i boken er litt fremmed for meg. Men det gjorde ikke noe. Boken er god!

Forfatteren Pascal har noen kloke linjer her og der i boken som gjør den så flott, troverdig og verdifull. Bare se hva Joséphine tenker da mannen som dro fra henne kommer på besøk etter en stund (og de verste konfliktene er over):

"Jeg må holde på dette øyeblikket. 

Jeg må få det til å vare, så det kan legge seg fast i hukommelsen. 

Dette øyeblikket da han ikke lenger er den mannen jeg elsker og som piner meg, 

men simpelthen bare en mann, en kamerat, ikke ennå en venn. 

Måle den tiden det har tatt meg å nå dette punktet. 

Nyte dette øyeblikket

da jeg frigjør meg fra ham."

Boken er lang, og den fortelles fra mange forskjellige personers ståsted. Derfor blir den så interessant, for det er spennende å komme inn i folks "hoder" og se hva de tenker om seg selv og de andre. 

Til tider er boken VEL fantasifull og virkelighetsfjern, men det er en god historie, og det er vel det viktigste med en bok. Jeg koste meg gjennom alle sidene (bortsett fra de første), og en kveld leste jeg til jeg ikke orket mer, og det første jeg tenkte på om morgenen var "Når kan jeg få lest igjen, for meg MÅ vite hva hun gjør nå??"

Jeg tror alle damer som leser denne boken blir litt sterkere, litt klokere, mer ydmyke....

....og mer stolte.

Å bake kaker i Kigali - Gaile Parkin

Forlaget skriver om denne boka:

ANGEL TUNGARAZA HAR NYLIG FLYTTET fra Tanzania til Rwanda med mannen Pius og de fem foreldreløse barnebarna. Angel har nok å gjøre, men setter sin stolthet i å drive sitt eget lille hjemmebakeri. Hun baker de lekreste kaker til spesielle anledninger for naboene og vennene deres, og når kundene kommer for å bestille, blir de servert te og oppfordret til å fortelle historien sin. Angel klarer sjelden å la være å engasjere seg, og trår gjerne til med et råd eller to. På denne måten knyttes sterke bånd, problemer løses, kjærlighet oppstår, bryllup arrangeres - og Angel selv får hjelp til å se i øynene en del smertefulle sannheter, blant annet om datterens død.

Å bake kaker i Kigali er en varm, morsom og sjarmerende fortelling som har blitt en bestselger i mange land. 

Min opplevelse av boken:

Denne boken hadde jeg nok ikke startet på hvis jeg hadde visst hvor handlingen foregikk! Rwanda. Bare ordet får meg til å bli dypt fortvilet. Korte filmklipp fra media sitter som klistret på hjernen, og spillefilmen om folkemordet ville jeg aldri klart å se.

Så da jeg skjønte at hovedpersonen Angel bodde i Rwanda, og at jeg de neste 270 sidene ville måtte forholde meg til denne grusomme virkeligheten, ja, da var det nær på at jeg leverte boken ulest tilbake til biblioteket. Visst er boken fiction, men forfatteren har gjenfortalt historier som er virkelige og sanne. Det er jeg helt sikker på.

Men noe fikk meg til å fortsette. Jeg så straks at det var mye godhet, håp, klokskap og humor i denne fortellingen. Jeg ga meg ikke. Denne boken skulle jeg klare!

Da jeg var halvveis i boken var jeg endelig inne i hvem som var hvem (det er masse mennesker med i denne boken), og jeg var helt hekta. Disse folkene måtte jeg finne ut mer om. Jeg følte at gjennom Angels øyne var det noe godt å finne hos alle hun beskrev. Men forfatteren har også vist oss hvor uopplyste de fleste av oss er, på tross av utdannelse, alder og oppveksvilkår.  I boken treffer vi folk fra mange steder i verden som bor sammen, det er alle aldre og kunnskapsnivå hos de impliserte, og vettet er fordelt ganske ulikt i miljøet forfatteren skildrer.

På nettet har jeg lest at forfatteren Gaile Parkin holder på med bok nummer 2 hvor Angel er hovedpersonen. Jeg gleder meg til den. Det vil nok dukke opp nye gode historier om personene hun har rundt seg.

Da boken var ferdig lest følte jeg meg glad og håpefull. Selv om det er mye grusomt i verden er det også mye fint. 

Her er et sitat fra boken:

"Hun skjønte ikke hvordan det kunne være viktig å vite navnet på alle stjernene på himmelen, det måtte da være bedre å vite hva alle i gaten din het?"