Lykkelige mennesker leser og drikker kaffe
av
Agnès Martin-Lugand
.jpg)
Jeg har gledet meg til denne boken på grunn av tittelen. Men jeg har en følelse av at den ikke handler om sånne som meg; som virkelig føler meg lykkelig der jeg sitter i sola med en god bok og en kaffekopp......
....og neida, den handlet IKKE om vanlige folk. Dette er en historie om en ung, fransk dame (Diane)som driver en kafé sammen med sin homofile venn Felix. Vel, egentlig er det vel Felix som driver sjappa; hun lever sitt bortskjemte liv (foreldrene har betalt for kaféen) sammen med mann og datter. Og bildet blir raskt dannet av en uinteressant, uselvstendig dame. Hun har liksom ingen forhistorie før boken starter. Et totalt intetsigende menneske.
Og boken starter brått og brutalt med at mannen og datteren dør i en bilulykke. Da går hun helt i kjelleren forståelig nok, men hele situasjonen med ung, sørgende dame som tilsynelatende ikke har andre rundt seg enn Felix er veldig rar. Sånn hadde det ikke vært i Norge, og de er vel ikke helt på jordet i Frankrike heller? Veldig urealistisk.
Men så drar hun til Irland for å smake på øl, som mannen ønsket seg. Her leier hun en hytte, og da er det selvsagt sånn at i nabohytta bor en kjekk, men sær mann som hun ikke får et så godt forhold til i starten. Og det er ikke så rart; han oppfører seg så uhøflig mot henne i starten at det er helt usannsynlig. Det finnes ingen voksen mann i NOE vestlig land som oppfører seg så uhøflig mot en dame. Hvordan kunne forfatteren tro at leseren synes det er troverdig?
Resten av boka er også et sammensurium av misforståelser, følelser ute av kontroll, dårlig kommunikasjon og annet surr. Voksne mennesker oppfører seg ikke sånn.
Heldigvis er boken kort og lettlest. Jeg leste den mens jeg satt og drakk kaffe. Og var mest lykkelig da boka var ferdig lest så jeg kan begynne på en ny som forhåpentligvis er bedre.
....og neida, den handlet IKKE om vanlige folk. Dette er en historie om en ung, fransk dame (Diane)som driver en kafé sammen med sin homofile venn Felix. Vel, egentlig er det vel Felix som driver sjappa; hun lever sitt bortskjemte liv (foreldrene har betalt for kaféen) sammen med mann og datter. Og bildet blir raskt dannet av en uinteressant, uselvstendig dame. Hun har liksom ingen forhistorie før boken starter. Et totalt intetsigende menneske.
Og boken starter brått og brutalt med at mannen og datteren dør i en bilulykke. Da går hun helt i kjelleren forståelig nok, men hele situasjonen med ung, sørgende dame som tilsynelatende ikke har andre rundt seg enn Felix er veldig rar. Sånn hadde det ikke vært i Norge, og de er vel ikke helt på jordet i Frankrike heller? Veldig urealistisk.
Men så drar hun til Irland for å smake på øl, som mannen ønsket seg. Her leier hun en hytte, og da er det selvsagt sånn at i nabohytta bor en kjekk, men sær mann som hun ikke får et så godt forhold til i starten. Og det er ikke så rart; han oppfører seg så uhøflig mot henne i starten at det er helt usannsynlig. Det finnes ingen voksen mann i NOE vestlig land som oppfører seg så uhøflig mot en dame. Hvordan kunne forfatteren tro at leseren synes det er troverdig?
Resten av boka er også et sammensurium av misforståelser, følelser ute av kontroll, dårlig kommunikasjon og annet surr. Voksne mennesker oppfører seg ikke sånn.
Heldigvis er boken kort og lettlest. Jeg leste den mens jeg satt og drakk kaffe. Og var mest lykkelig da boka var ferdig lest så jeg kan begynne på en ny som forhåpentligvis er bedre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Jeg vil gjerne høre hva andre mener om denne boken, eller om du har gode boktips til meg.