Puh, det var jammen litt av en bok!
Den handler om en religiøst (for)styr(re)t far og predikant som har fått det for seg at han skal drive misjon i Kongo på slutten av 1950-tallet. Det at han river opp familien med 4 jenter, 3 av dem i puberteten, fra et ganske komfortabelt USA for å dra inn i den Afrikanske jungel bekymrer ham visst ikke!
De skal være der ett år. Men i Kongo skjer det mye de ikke har ventet......
Denne boken tror jeg gir et godt bilde av den delen av Afrika den beskriver for 50 år siden. Vi får et godt innblikk i kolonitiden og historien om den vestlige verdens kyniske utnyttelse av andre kulturers ressurser. Jeg tror på forfatteren! Det som er skrevet er bygger på mye faktainnsamling.
Det som er så sterkt med denne boken er hvordan en blir påvirket av tøffe opplevelser. Hvordan kan en jente på 18 dra tilbake til et USA hvor venninnene er opptatt av musikk, sminke og kafébesøk når hun har måttet slakte dyr for å overleve, vasset i gjørme og....ja, det er bare begynnelsen.
Boken er lang, men den er allikevel ganske lettlest. Det som er spesielt, er at de 4 døtrene og delvis også moren, forteller små avsnitt hver. De forteller seg framover i tiden gjennom 30 år. De forteller hva som skjedde den gang, og hva det har gjort med dem.
Jeg sitter iallefall igjen med en sterk følelse av at det vi opplever i barndommen slipper aldri, aldri tak i oss. På godt og vondt.
Boken er ikke morsom, men de kvikke jentene beskriver det de opplever med et så skarpt blikk og en skarp penn at en må jo smile av og til. Men jeg gråt også.
Jeg vet ikke om hjertet banket ekstra hardt da jeg leste de siste 50 siden i ett strekk. Men det kjentes sånn.
Anbefales en gang du har god tid; ferie eller i julehelgen, kanskje?
Og garantert: Det du vil kjenne best når boken er ferdig er TAKKNEMLIGHET.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Jeg vil gjerne høre hva andre mener om denne boken, eller om du har gode boktips til meg.