VERDENS ENDE

Verdens ende
av
Ketil Bjørnstad

Så har jeg altså lest min første Bjørnstad-bok!

Jeg har i årevis hørt og lest så mye skryt av hans bøker uten å lese noen av dem. Jeg har kanskje trodd at bøkene var for vanskelige for meg? Han er jo en sånn smarting som virker litt alvorlig og ordentlig. 

Og jeg fikk LITT rett. Boken er så godt skrevet. Nydelig språk. (Jeg hørte den som digibok.) Men den inneholder også utrolig mange referanser jeg ikke kjenner til. Det vises mye til litteratur og musikk, og ettersom min begrensede utdannelse omhandlet det som har med tall å gjøre, så kjenner jeg bare litteraturen fra det jeg har studert meg til å egen hånd. Men skitt au, det holdt. Jeg følte ikke at jeg gikk glipp av så mye selv om jeg ikke har lest Sandemose eller Camus.

Men jeg ble veeeeeldig i tvil om jeg faktisk ville høre på denne lydboken da jeg forsto at den handlet om å miste et barn. Noen nær meg har opplevd dette, så det ble litt vondt å skulle gå inn i en sånn historie. Men jeg tok meg sammen og fortsatte. Og jeg angrer ikke.

Selv om boken hele tiden er veldig, veldig alvorlig, så er den god og virkelig verdt å lese. 

På slutten sier han at en må gå videre i livet, og en må forsone seg med det som har skjedd selv om en ikke tilgir.

Forsone seg med. Et fint uttrykk.