JO FORTERE JEG GÅR, JO MINDRE ER JEG

Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg
av
Kjersti Annesdatter Skomsvold

Dette var en artig, liten bok. Jeg hørte den som lydbok, og det var bare 3 CD'er. Denne boken likte jeg! (Og den ble jo ikke dårligere av at Anne Marit Jacobsen leste den. Så fin stemme hun har. Vanligvis blir en jo facinert av ansiktet, mimikken og kroppsspråket hennes, men nå var det bare stemmen hennes som gjalt.)

Boken handler om Mathea som er gammel og ensom.Hun bor i en blokkleilighet. Hun er den mest ensomme du kan tenke deg blant så mange mennesker. Så ensom at en får lyst til å gråte og skrike på hennes vegne.

Men samtidig er teksten morsom, positiv og god. Jeg har hatt lyst til å smile mens jeg har hørt på boken samtidig som jeg synes den har vært så utrolig trist.

Idag ville nok Mathea fått en diagnose og fått litt mer oppfølging gjennom livet. Men Mathea ble født for lenge, lenge siden og har prøvd å klare seg som best hun har kunnet. Det reddet henne nok at hun traff en ung mann da hun selv var ung som også var ensom og spesiell, og de to prøvde å skape et liv sammen. Det lykkes ikke så godt, men jeg tror nok at de hadde glede og støtte i hverandre allikevel.

Boken forteller om den veldig spesielle Mathea, men vi kjenner oss vel igjen i henne noen og enhver av oss vil jeg tro. 

Noen ganger tenker jeg at menneskene jeg ser rundt meg på kjøpesenter og i bygater kanskje ikke har snakket med noen den dagen. Da er jeg veldig fornøyd hvis jeg klarer å skru ned tempoet og får slått av en prat om vind og vær (og kanskje noe mer?) på en naturlig måte. 

Jeg har nå bestilt neste bok - Monstermenneske - av samme forfatter. Jeg gleder meg. Den har fått superbra kritikk!