Det vokser et tre i Mostamägg

Det vokser et tre i Mostamägg
av
Britt Karin Larsen

Dette er en roman om skogfinnene. Jeg har alltid forbundet Finnskogen med mye trist og vondt. Jeg har sett for meg mørke skoger, fattigdom, ulv og en uendelighet av elendighet.

(Det kommer kanskje av at i 1972 kom det ut en bok som het ANNA I ØDEMARKA skrevet av Dagfinn Grønoset. Han skrev om en kvinne som hadde opplevd så  ubeskrivelig mye vondt, men som allikevel var et sterkt og godt menneske. Jeg var bare 11 år og leste ikke boka, men jeg husker den ble lest av alle voksne i min familie og nærmeste omgangskrets. Det var høylydte diskusjoner om alt kunne være sant, og generelt om oppvekstvilkårene for folk på slutten av 1800-tallet. Jeg antar mine godt voksne familiemedlemmer også gjennom boka og diskusjonene fikk et gjensyn og oppgjør med sin egen barndom og fortid. Det var mye elendighet der i gården også.) 

Britt Karin Larsen forteller en flott historie. Hun følger flere personer i Finnskogområdet over endel år. (På 1800-tallet.) Hun forteller levende, rått og godt. Dette kunne ha skjedd. Og selv om det var en vanskelig tid, så er også boken full av hjertevarme, godhet og omsorg. Her ga ofte den som hadde lite bort noe til den som ikke hadde noe. 

Boken har ikke så mange sider, men innholdet er uforglemmelig. 

Jeg gleder meg til å snakke med de andre i lesesirkelen om den.

Og jeg gleder meg til de to andre bøkene som kommer etter denne. Hva skjer der, tro?

Sitat fra boka:

"...kjenne varmen fra en annen kropp, det beste som finnes i verden, for hva er bedre for et menneske enn et annet menneske?"