STOLPESKO - Bjørn Ingvaldsen

Stolpesko
av
Bjørn Ingvaldsen

 

Jeg kjøper sjelden bøker. Biblioteket er mitt favorittbygg her i byen, selv om jeg tilbringer minimalt av tid der. Jeg bestiller nemlig bøker derfra via nettet, får en SMS fra dem med referansenummer, og henter bøkene i hylla der de står klar til meg. Jeg skanner dem selv og er ute av døra på få minutter. 

Men noen ganger lurer jeg virkelig på hva jeg har tenkt på når det dukker opp en ny bok jeg skal hente. For da jeg begynte å lese STOLPESKO, så skjønte jeg forholdsvis raskt at dette var en barne/ungdomsbok. "Fra 10 år" sto det bakpå. Det så jeg etterhvert.

Men jeg sluttet ikke å lese, og heldigvis for det! For dette var en utrolig fin bok. Den handler om en gutt på 11 (Bjørnar) som holder på å miste moren sin. Hun har kreft, og forsvinner først ut av livet hans for behandling på sykehus. 

Bjørnars hverdag er lek og fantestreker sammen med kameraten Simon. De bygger hytte, og mens jeg leser føler jeg nesten den voldsomme klumpen av redsel og sorg som fyller Bjørnar, men som dempes veldig av at han er opptatt av dette byggeprosjektet. Det at han har en aktiv kamerat som nok ubevisst loser ham igjennom denne vonde perioden er det beste for ham, det er jeg sikker på.

Bjørnar har trygge voksne rundt seg, og selv om  de også har sin egen sorg så passer de så godt de kan på Bjørnar og hverandre.

Boken er fra 1998, og dessverre virker den gammeldags allerede. Stolpesko, for eksempel. Det brukes jo ikke lenger. Dagens telemontører bruker vel bare lift antar jeg? I boken hadde heller ingen mobiltelefon eller tilgang på internett, så kommunikasjonen mellom personene i boka var tungvind og "rar" i forhold til slik vi har det idag. Men allikevel vi jeg anbefale boken, og spesielt for dere som opplever sykdom og død i nær omgangskrets. Jeg er ingen barnepsykolog, men jeg tror at ved å lese denne boken sammen med et barn vil det gi mulighet til å ta opp et vanskelig tema. Jeg husker da jeg selv var 11 år og opplevde brå død i vår omgangskrets. Jeg husker hjelpeløsheten hos mine vanligvis så sterke foreldre; hvordan skulle de støtte de som hadde mistet, og samtidig håndtere sin egen sorg? Jeg er helt overbevisst om at selv om barn kan se rolige og uberørte ut, så foregår det mye i hodet på dette lille mennesket. Vær du sikker!

Jeg fikk mye å tenke på ved å lese denne lille, lettleste boken. Blant annet beskriver Bjørnar hvor fælt han synes det er når voksne damer i nabolaget spør ham "hvordan står det til hjemme hos deg da?". Du synes du hører det, ikke sant?  Det er jo sånn vi er, men Bjørnar har noen timer fri fra bevisstheten om hva som skjer med moren hans, og så dukker disse spørsmålene opp stadig vekk. Og de gjør ham så uendelig trist. Han er jo ute og leker og har det kjempefint, og så kommer disse spørsmålene som pirker opp i det vonde sånn plutselig ut av det blå. Duverden så ubetenksomme vi kan være. 

Jeg håper dere vil ta dere tid til å lese boken. Det tar ikke så mange timer.